I kveld viser NRK «Love Actually». Filmen er en juletradisjon her i familien. Et år var det krise fordi vi hadde gått glipp av den. Vi kjørte rundt i butikkene uten hell for å få tak i videoen (ja for dette var før streaming var oppfunnet). Inntil en kveld tett opptil jul mannen overrasket med å hale fram en VHS fra under jakka. Hurra! Om ikke akkurat jula var reddet så var i hvert fall tradisjonen reddet for vi fikk sett filmen før jul. VHS’en har vi fortsatt. VHS-spiller er det verre med.
Filmen viser som sikkert de fleste vet en rekke menneskeliv tilsynelatende uten forbindelser til hverandre som forbereder seg til jul. Så viser det seg etterhvert at det er relasjoner som går på kryss og tvers. Det er en humoristisk film og det er en koselig film. Jeg er litt svak for enkemannen spilt av Liam Neeson som er bekymret for sin stesønn som oppfører seg unormalt etter morens død. Det viser seg at det ikke er sorg over moren som primært plager ham, men at han er forelsket i den søteste jenta på skolen. Sammen legger de en plan for at hun skal legge merke til ham. Han lærer seg å spille trommer så han kan spille på skolens juleavslutning der hun skal synge.
Scenen er herlig. Trommespilling er overraskende bra, lærerne danser og korer for harde livet og jentungen leverer langt over forventet skoleavslutningsnivå. En relativt moderne julesang er dette – skrevet av Mariah Carey og Walter Afanasieff – sunget og utgitt i 1994 av Mariah Carey. I feltet av moderne julesanger syns jeg denne er en av de bedre. Men så foretrekker jeg ofte de litt mer tradisjonelle.
Å hoppe etter Jussi er ikke lett. Så da er det bedre å gå i en helt annen retning. Her må jeg hente minner fra egen barndom frem fra glemselen. Som voksen blir jeg ganske sjenert om jeg må synge alene for folk. Men som barn fantes ikke den slags sjenanse. Mormor pleide å oppfordre meg til å synge når hun hadde gjester. I bokhylla sto en bok med Prøysen-viser og helst skulle jeg synge «Julekveldsvisa».
Den voksne Ingunn syns også det er kleint å synge på dialekt når man ikke behersker dialekten. Men barnet Ingunn elsket å synge på totendialekt. Nå skal det sies at morfar var fra Toten. Det kan også nevnes at han dessverre døde i 1944 og derfor ikke fikk mulighet til å prege totendialekten på sitt barnebarn. Men det var masse slekt fra Toten, og jeg kan også huske barndommens somre på Toten med hopping i høy, kattunger og bading i tjernet der vi måtte komme oss over jordet hvor den skumle oksen gikk. Så litt totning kunne jeg nok. Tilstrekkelig til at jeg selv syntes det hørtes kav totensk ut når jeg sang. De voksne nikket og klappet og sa jeg var flink og kommenterte gjerne at man skulle tro jeg var fra Toten.
Det var Prøysen som skrev teksten til «Julekveldsvisa» på oppdrag fra «Magasinet for alle» i 1951. Alf Prøysen er fra Østre Toten akkurat som bestefaren min. Jeg tror det er godt mulig at de kjente til hverandre, men det får jeg nok aldri bekreftet. De var uansett ganske jevngamle totninger som bodde i Asker på samme tid og gikk på bygdeungdomslagsfester og slikt.
Melodien ble skrevet av Arnljot Høyland til «Læringlingvisa» av Alf Prøysen. Den ble fremført første gang på Semrevyen (i Asker såklart) i 1945. Etter intens googling fant jeg også teksten dikta på skikkelig totning.
Je er en liten lærling som gikk på gamle Sem Nå har je vørte utlært, nå skal je rese hem. Men fyst så vil je spørja om de vil høre på ei vise om de minste ta alle «Statens Små».
Je kom hit som en fåme og skjønte ingenting. Og gjorde arbe unda når je vart satt i sving. Nå har je lært meg fremmedord je itte kunne da, det er no som heter tempo, det ska du aller ha.
Han far er stiv og ryggstøl og driv en liten gard. Der går han bøygd og luker, og onna den er hard. Nå ska’n få rette ryggen og lære ta sin gutt: Det er bare domt å luke når graset er for stutt.
Je har ei lita jinte og når vi tok farvel så prøvde vi å klemme, men fekk det itte tel. Men nå ska hu få kursus i klemming, smask og smell for je har lært ved brua hår’ende hæljekvell.
Så når man skal finne en utgave av «Julekveldsvisa» så må det være en totning som synger. Herborg Kråkevik og Hanne Krogh kan synge så pent de vil, men la folk som behersker dialekta få slippe til sier jeg. Maj Britt Andersen er fra Østre Toten. Også bor hun i Asker!
Det er like godt å si det som det er. Det er ikke sikkert jeg klarer å gjennomføre en 24 dagers streak med julekalender. Men dette har jeg aldri gjort før, så kanskje jeg klarer det.
Jeg vil dele noe som engasjerer meg. Jeg er som man kanskje vet i overkant glad i sang – både å synge selv og høre andre synge. Og nå som det endelig er desember er det tid for julemusikk. Min favoritt julesang er ikke overraskende «O Helga Natt». Original tittel er «Cantique de Noël» og på engelsk heter den «O Holy Night». Den franske komponisten Adolphe Adam skrev sangen i 1847. Derfor kan man også høre sangen omtalt som «Adams julsång».
Mange – inkludert meg selv – mener at den aller beste versjonen er gjort av den svenske tenoren Jussi Björling. Innspillingene er gammel for Jussi døde i 1960. Likevel er det fabelaktig å høre ham synge sin versjon av «O Helga Natt». Han synger så kraftfullt og han har en så enorm stemmeprakt at han har kapasitet til å pøse på med kraft på de høyeste tonene. Når man tror han ikke har mer å gi så legger han inn en crescendo. Å høre ham synge denne sangen gir meg gåsehud langt nedover ryggen, og jeg kan finne på å begynne å gråte fordi det er så flott.
Det er selvsagt mange andre som har gjort strålende versjoner av sangen. Store operasangere som Luciano Pavarotti og Placido Domingo har en særdeles flott innspilling, som man kan finne på Spotify om man søker på Cantique de Nöel (versjonen på YouTube er ikke bra). Jeg syns også brødrene Solli-Tangen har gjort en svært anstendig versjon som ligger på YouTube om man søker på Solli-Tangen og O Helga Natt.
Men på topp i Ingunns uoffisielle konkurranse finner man altså selveste Jussi Björling.
«Velkommen til Dortmunder Wartehalle der vi nå er i gang med EM i venting. Og spaninga er på topp!» Dette er en referanse til en sketsj av KLM fra 1989! Det er bare å google Dortmunder Wartehalle så finner man den. Den er fortsatt kjempemorsom. Og i går følte jeg at jeg befant meg der, men likevel ikke fordi det var så mye artig å se på. Jeg var nemlig tilstede på NM i feltpistol i Larvik. Ikke tenkte jeg at det var bloggmateriale da jeg ble slept opp av sengen klokka sju på aller første feriedag for å være litt ufrivillig publikum. I et anfall av godhet hadde jeg nemlig sagt meg villig til å være med mannen. Han stiller jo på alle mine korkonserter så jeg tenkte det kanskje kunne være på tide for meg å stille opp for ham og hans hobby – som altså er feltskyting med pistol.
Det første som møtte oss da vi endelig fikk lirket bilen inn på en trang plass var en svær reklameplakat for Smith & Wesson. Bildet ser ut som det kommer rett ut av en westernfilm.
Og så er det folka som rusler forbi oss, da. De ser ut som de kom rett ut av en motorsykkelbande – bare at det ikke står Hells Angels på ryggen deres. Det står slikt som Sandnes Pistolklubb på ryggen. Uniformen kan sammenfattes slik: Turbukse i mørke farger, sort jakke, gjerne med vest utenpå og ikke minst revolverbelte. De har også caps – gjerne med skygger ned på siden. Og briller med særdeles dårlig design. Hørselvern hører selvsagt også med. Det var noe av det første jeg fikk tildelt da mannen pakket ut av bilen.
De aller fleste jeg så var menn. Kanskje max 5 % av de som er tilstede er kvinner. Hovedtyngden av utøverne var godt voksne menn med pappakropp (også kalt ølmage). Kvinnene var temmelig likt kledd, men de hadde strikkede gensere – gjerne av typen «villmarksgenser» eller «potegenser». Kanskje strikker de mens de ventet?
Jeg er jo gift med en mann i kategorien godt voksen med pappakropp. Men han ser jo som regel velstelt og polert ut – den typen som blender inn overalt enten det er på kontoret eller blant venner. Og blender inn er det han gjør nå også. For mine øyne forvandler han seg til en fyr kledd i turbukse med pads på knærne, svart T-skjorte (jeg ante ikke han hadde svart T-skjorte i det hele tatt) og vest med masse lommer. Han spenner på seg pistolbeltet sitt og stapper sin Smith & Wesson 357 magnum revoler nedi etter at han har sotet løpet/siktet med en lighter. Og ikke bare det – foran på magen henger en pose full av ammunisjon. Fra bagen henter han opp de styggeste brillene jeg noensinne har sett og tar dem på!
De går i «lag» gjennom en løype og skyter. Lag er ikke lag slik man vanligvis tenker, det er bare en gjeng tilfeldig sammensatte skyttere som har blitt satt opp til å skyte samtidig. De som skal skyte samtidig setter seg på rekke og venter på å bli ropt opp. Jeg fulgte ikke helt med da jeg ble stående og snakke med fyren fra våpenkontrollen som åpenbart syntes det var kjempekult at jeg stilte som publikum og måtte forsikre seg om at jeg forsto at jeg ikke måtte bryte ut i sang og rope når det skulle skytes. Da jeg snudde meg tilbake igjen så kunne jeg ikke se mannen min. Han hadde blendet så inn i gjengen at jeg ikke kjente ham igjen!
Så går vi ut. Jeg dilter etter sammen med en kompis av mannen min som har dukket opp for også å delta som publikum. Jeg tror ikke det er spesielt vanlig med publikum på slike konkurranser, men vi ble godtatt der vi hang bak laget. Kompisen var forøvrig også riktig kledd selv om han ikke skjøt, siden han hadde kjørt motorsykkel for å komme dit. Med jevne mellomrom hørte vi skuddsalver. Det høres nesten ut som maskingevær, men bare litt mer ujevnt. Men det er altså 15 personer som fyrer av 5 skudd hver i løpet av 10-15 sekunder. Erfarne skyttere (som ikke skyter selv) holder for ørene når det skjer, mens kompisen og jeg er litt treige i avtrekker’n og får litt øresus i etterkant.
De skal gjennom 10 poster. Jeg har liksom trodd at det var litt trim på slike feltstevner når mannen har ment han trenger bedre sko og slikt. Jeg trodde kanskje de løp mellom postene og at det var lenger avstand. Men neida. Det tusles avsted og folk småprater med hverandre. På hver post står en stamplassleder og leser opp hva som skal skje med veldig høy og klar røst. Jeg noterer meg at det er opptil flere gode basser og tenorer som kaster bort talentet sitt på å være stamplassledere istedenfor korsangere, men jeg håper noen av dem har kombinert de to eller vurdert å gjøre det. Mannen forklarer i etterkant at det er viktig at de leser høyt og tydelig fordi det er mange av de gamle skyterne som hører dårlig. Ikke så rart tenker jeg der jeg nok en gang har glemt å holde for ørene.
Skytterne stiller seg opp på rekke og skyter på hver sin skive som jeg mener står overraskende nær. Noen ganger er det jo snakk om bare 15-20 meter. Det anvises treff og så rusler man bedagelig videre til neste post. Jeg som er redd for våpen står egentlig veldig nær – bare 2-3 meter fra de som skyter. Hva om en av dem får et illebefinnende og virvler rundt og trekker av, liksom? De skyter magnum så det er jo bra fart på den kula. Rekker nok ikke å dukke. Jeg er også takknemlig for lån av hørselvern for det smeller bra når man står såpass nær.
Mannen skyter relativt greit tatt i betraktning at han ikke har trent spesielt mye. Han havner sånn midt på treet i gjengen sin jevnt over. Jeg kjenner at jeg syns han er litt tøffere enn vanlig der han står og skrever med beina og sikter med gunner’n – stygge briller til tross. Litt macho, liksom?
Det er NM hele uka, men heldigvis bare 2 dager til hvor han skal skyte. Det er fristende å takke nei til flere dager som publikum. Nå vet jeg hva det er, og at det strengt tatt ikke er en publikumssport i det hele tatt. Jeg var der! Jeg dokumenterte. Jeg var blid og heiet bare inni meg. Og mannen som gjorde det sånn midt på treet havnet også temmelig midt på treet blant 220 deltakere. Jeg er uansett stolt.
Ingen skulle vel trodd at jeg kunne være så kunsterisk. Selvtatte bilder og selvlaget komposisjon.
Blått som hav og himmel, blått som blues, blått som Hellas. Det er kanskje ikke så vanskelig å skjønne at vi er veldig glad i Hellas. Jeg tror jeg elsker den turkisblå fargen som er sjøen rundt strendene her. Jeg syns maten er kjempegod – særlig om jeg får Kleftiko. Og jeg syns grekerne er så hyggelig folkeslag. Egentlig tenker jeg at jeg gjerne skulle bodd her si et halvt til ett år og lært meg språket og virkelig fått Hellas under huden. Og blues betyr hjemreiseblues.
På søndag er det hjemreise som står på programmet. Jeg er glad i Norge også, men akkurat nå skulle jeg helst blitt her et par uker til. I dag da vi badet for kanskje femte gang så sa vi til hverandre at dette er det aller siste badet i Hellas for i år. Ja, for vi dro til den stranden med den hippe strandklubben og loungemusikken. Glystra Beach heter den om noen lurer. Igjen fikk vi oss ikke til å velte oss i dekandense på de svære solstolene, men la teppet vårt på gratisstranda. Ved siden av oss holdt et lystig selskap på. De var en stor gjeng. På stranda hadde de rigget til en slags «bar» – dvs et campingbord med duk og fullt av flasker. Ute i vannet sto mesteparten av følget rundt et par rosa luftmadrasser – en slik som er full av «koppholdere» hvis dere vet hva jeg mener med det. Her sto de og drakk av kopper som sto stappet ned i hullene i madrassen. Gjengen som sto der var veldig blide og enda blidere ble de etterhvert som de drakk. Hva det var i koppene vet jeg ikke, men skal jeg tippe så foreslår jeg en eller annen cocktail eller kanskje Ouzo. De snakket fransk med en veldig rå eller rufsete aksent. Jeg kan ikke fransk, men jeg kan da nok til å skjønne at det er fransk som snakkes. Nok til å gjenkjenne språket, men ikke nok til å forstå om de snakker med sveitsisk, belgisk eller candadisk aksent. Eller kanskje bare skikkelig bondefransk? Bra party hadde de i hvert fall!
Glystra Beach etter at de fransktalende hadde gått. Plutselig ble det nesten tomt.
Apropos beach så var vi på en veldig kul beach i går. Vi kjørte helt til sørspissen av Rhodos. En smal landstripe går fra øya over til en liten øy som ligger helt ytterst. Vi stoppet på landstripen og lurte på hvilken side vi skulle velge for det var da lekre strender både på østsiden og vestsiden. Det ble østsiden fordi det var mindre bølger der. Her var det noen ytterst få solparasoller med stoler til leie og ellers var det fritt frem for å legge seg til med teppet sitt.
Sjeldent kul strand blottet for loungemusikk og fancy solstoler, men til gjengjeld full av beach-bums i ombygde campingbiler.
Noen timer på stranda er jo helt perfekt for oss. Huden min tåler maks 2-3 timer på ei strand uten skygge. Vi bader og smører og bader og smører. Da jeg var barn var vi på stranda støtt. Mamma var hjemmeværende. Hun dro med seg tre små unger under skolealder, mat for en hel dag, badetøy, solseng og teppe på bussen til stranda. Og midt i alt dette var det også plass til baderingen min – med svanehals- og hode! Der var vi hele dagen til pappa ankom med bussen fra jobb i byen. Så ble det mat på stranda før vi dro hjem – på bussen. Som eldstemann måtte jeg ofte bære tungt. Men gleden over strand og bading hadde jeg alltid. Jeg vet jeg høres ut som ei gammal kjerring når jeg sier slikt, men jeg opplever ikke at de unge syns strand er like stas nå lenger. De orker ikke sand overalt og de liker ikke saltvannet som tørker på kroppen. For meg er det magiske turkise havet i hellas, den flotte sandbunnen og de små fiskene som svømmer mellom tærne dine langt deiligere enn et svømmebasseng, og heldigvis er mannen helt enig, selv om han vokste opp ved Mjøsa.
Typisk bilde av undertegnede. Sløyfa var ingen hindring. Dette er Vollen i Asker.
Jeg må jo bare runde av med å si at vi har hatt en fantastisk avslappende og deilig ferie. Vi har fartet rundt med vår bittelille leiebil, spist altfor mye deilig gresk mat, handlet gresk krydder og olivenolje. Vi har holdt på kjøre på geiter og hunder, men har heldigvis klart å bråbremse eller hive bilen til siden. Geitene ligger jo nærmest på lur i buskene og kaster seg frem når vi kommer intetanende på tur på landsbygda. Ei dame brukte hundene sine til å stoppe bilen vår fordi hun ville haike. Hun var omfangsrik og hadde fire hunder som hoppet og danset rundt bilen. Heldigvis forsto hun selv etter å ha åpnet bakdøra at det ikke lot seg gjøre å klemme inn henne og fire hunder i vårt baksete. Men av alt vi har sett og opplevd må jeg bare trekke frem balkongen på hotellet vårt. Her var det deilig skygge på ettermiddagen. Der satt vi hver kveld og koste oss og så på den fantastiske utsikten over havet og ikke minst den flotte borgen i Lindos. Om kvelden ble den lekkert lyssatt. Vi føler oss så takknemlige over at vi kan reise og oppleve dette. Særlig etter pandemien.
Bilde tatt fra balkongen vår. Fantastisk hotell som anbefales; Lindos View Hotel.
Litt tørre tall:
Antall Kleftiko spist: 4 (meg) Antall Stifado spist: 3 (han) Antall kilometer kjørt: 489 km Antall strender besøkt: 8 Antall kilo vektøkning: 3 for han og 1,5 for meg Antall penger brukt: ALTFOR MYE
Vår ambisiøse plan om å være nøysomme på denne ferien har dessverre ikke fungert. Såpass kan vi vel si når man først skal være ærlig. Det startet jo med leiebilen der de skulle ha ekstra for at to skulle kunne kjøre bilen. Mannen sa ja til det. Og jeg spør rett ut: Har jeg noensinne holdt i rattet til leiebilen? Svaret er et larmende nei. 42 euro rett ut av vinduet.
Også var det gårsdagen da. Vi startet dagen ved hotellets eget basseng. Det er gratis solsenger og her tenkte vi at vi sparte litt. Men lunsjen var til gjengjeld dyr. Den inntok vi under to oliventrær der sisikene larmet så høyt at vi knapt kunne høre oss selv tenke. På ettermiddagen bega vi oss til Rhodos by. Der var vi sammen i 1998 – før vi fikk barn. Utrolig nok klarte vi helt på måfå å hive fra oss bilen rett ved gamlebyen – uten at vi skjønte hvor bra vi hadde parkert. Det var veldig koselig å vandre gjennom den gamle borgen eller palasset.Vi måtte hoppe til side for små mopeder som raste forbi oss et par ganger, men ellers var det ganske så fredelig og stille. Det vil si stille før vi kom ut i handlegatene. Her var det mye både fint og skrot og bruke pengene på. Men selgerne var generelt veldig hyggelig og ikke så påtrengende. Jeg klarte å plukke med meg noen veldig lekre skjerf.
Mannen var dehydrert igjen. Og det hastet med den ølen fordi han jo skulle kjøre tilbake og måtte få prosessert den ølen så tidlig som mulig. På torvet sto innkasterne klare til å hente oss inn til mat. Men her tok mannen fullstendig ledelsen, siktet seg inn mot en terrasse med god utsikt og spurte hvordan man kom seg dit. Åpenbart kvier de seg for å sende kunder opp, men standhaftighet lønner seg, og vi ble vist opp til 2dre etasje. Her var det INGEN. Her var vi regjerende konger på terrassen med magisk utsikt over Rhodos hovedtorg og byport. Vi var helt fascinert av alt som pågikk der nede under oss. Store turistgrupper som kom dinglende bak guidene sine. Og innkasterne da – et helt show i seg selv å se på teknikken deres. De kan åpenbart ikke gå for langt unna sin egen restaurant forsto vi. Det er nok egne spilleregler for slikt. Men to temmelig kjekke, unge menn plukket seg ut ofrene sine – intetanende turister som kom tuslende forbi. Med finger- og håndbevegelser spurte de – er dere to, tre eller fire. Det er plass på takterrassen der. Og på takterrassen sto en annen eldre kar stasjonert klar til å vinke til dem for å bekrefte tilbudet. Den ene etter den andre gikk i «fella». Og når jeg sier fella så mener jeg det i beste mening, for jeg antar de hadde god mat.
Det var direkte leit å forlate vår egen private terrasse midt i begivenhetenes sentrum for å gå ned i vrimmelen igjen. Men kelnerne hadde jo (heldigvis) glemt oss og det begynte å bli tid for mat.
Maten tok vi et stykke unna det travleste området i en koselig restaurant som skrøt av sine hjemmelagde greske mat. Og her gikk vi på en liten smell. Vi valgte «greek platter for two». At de i det hele tatt forestilte seg at to mennesker skulle kunne spise opp all den maten er nesten uforståelig. Men da vi sendte tilbake halvparten etter å ha spist til vi ble kvalme så kikket kelneren rart på oss.
Voldsomt fråtseri!
Så kommer en historie som er litt fin på en måte. I 2010 var jeg på Rhodos med barna. Vi var i gamlebyen og jeg stoppet og tittet på gullsmykker. Allerede da hadde jeg et fint gullkjede som jeg alltid gikk med rundt halsen og mente at jeg derfor var trygg. Men så var jeg så (u)heldig å møte på en norsktalende gammel gullsmed som viste meg verdens fineste gullkjede. Jeg endte med å kjøpe det på et skikkelig trangt feriebudsjett. Ungene var rasende på meg og mente det var fullstendig unødvendig, og jeg er/var jo helt enig i det. Jeg husket jo hverken gullsmedens navn eller hvor det var – annet enn at det var i en bakke på høyre side når man går nedover. så jeg svinser oppover handlegata og tenker at jeg bare skulle tilbake til bilen. Men der er jo gullsmedbutikken, og til og med den gamle gullsmeden som jeg nå vet heter Elias. Jeg kjente ham igjen, og han kjente igjen gullsmykket mitt som han selv hadde laget. Jeg tar det jo aldri av så det var selvsagt med meg. Det ble hyggelig gjensyn, gullsmeden snakket godt norsk siden han hadde jobbet for gullsmed Thune i Norge i flere år. Han var 83 år gammel og jobbet fortsatt. Designet hadde de sluttet å lage, men han hadde fortsatt et eneste armbånd igjen som hang helt øverst på hylla ute av syne for vanlige kunder. For å gjøre en lang historie kort så kunne jeg ikke reise fra armbåndet. Både gullpris og eurokurs har jo endret seg endel siden den gang da så jeg endte med å betale mer for armbåndet enn jeg betalte for kjedet i 2010. Igjen sprengte jeg feriebudsjettet med gullinnkjøp, men mannen var mer forståelsesfull enn ungene da han kommenterte at dagsprisen for kjedet har jo blitt veldig lav siden jeg har båret det hver bidige dag siden 2010.
Hyggelig gjensyn og en heftig handel senere
I dag skulle vi teste den lokale stranda – altså Lindos Beach. Siden vi holder til helt øverst og stranda er langt der nede valgte vi å kjøre bil. Et fullstendig sinnsykt valg skulle det vise seg. Mannen svettet og bannet og måtte gjennom noen ekstreme svinger og ned noen veldig bratte bakker. Alle sjåfører så stresset ut. Noen karer som forsøkte å styre trafikken sto i power-pose med fløyta klar og viftet folk utfor. Vi kom oss levende ned og mannen var lynrask til å parkere – det kostet 10 Euro, og det var fortsatt langt å gå. Helt nede ved stranda var det både ledige plasser og ikke minst gratis.
Vel nede på stranda ble vi kontaktet av en kar som ville fortelle oss om businessen sin – som altså viste seg å være stranda. Om vi la oss på rad 1 eller 2 ville de to solsengene være gratis, men vi måtte bruke 70 Euro i strandbaren eller restauranten hans. Rad 3 eller 4 kostet 30 Euro uten krav til handel. Ærlig talt har vi til gode å spise for 70 Euro selv på de fjongeste stedene vi har vært. Da vi gikk over til konkurrenten viste det seg at de tok 30 Euro per solseng – altså totalt 60! Så vi gikk tilbake til businessmannen og ga ham 30 Euro. Som mannen sa det så fint: «Det er jo kjekt at når man først blir svindlet så gjøres det på en hyggelig måte»
Vi følte oss ganske proffe på strandliv i dag. Vanntett sekk ble pakket etter alle kunstens regler. Vi hadde kjøpt strandteppe og liten kjølebag før vi dro fra Norge. Vi smurte oss godt med solkrem og i sekken lå det en god bok til oss hver. Det vi ikke hadde avklart var hvor vi skulle dra. Men pytt, vi har leiebil og forhåpentligvis vil den føre oss til et bra sted.
Det må innrømmes at navigatøren (altså meg) satt og fomlet litt med noe mobilgreier en liten stund uten å følge med. Mer skulle ikke til. Da jeg igjen kom seg på nett oppdaget jeg at mannen hadde klart å kjøre i sirkel, og at vi nærmet oss startpunktet igjen. Men like blide var vi, for det var en fin vei som vi gjerne kunne kjøre igjen. Vi passerte hotellet vårt og vinket og på neste forsøk kom vi oss fint gjennom det krysset der det feilet sist og fortsatte da nedover østkysten av Rhodos.
Bitteliten leiebil. Baksetet er ubrukelig til annet enn bager og kanskje spebarn, men ellers går den bra.
En ting jeg forsøker å trene mannen til er å prøve å stoppe bilen når vi passerer fine steder. Han er litt mann i hodet sitt, målrettet og dersom vi har nevnt et sted som et mulig mål kjører han mot målet istedenfor å gjøre spontane stopp som er det jeg liker best. Men all treningen har tydeligvis fungert fordi han så en fin strand og svingte av uten at jeg hadde sagt noe som helst. Stranda var kjempefin. Og det er her overskriften kommer inn. For det er jo ikke vi som er skikkelig gode på strand. Vi er bare glade amatører, vi. Her var det next level strand. En fantastisk konstruksjon av en beach-club i treverk. Det var nesten en slags scene med enorme lamper/høyttalere i treverk som hang ned. Nede på stranden var det solsenger. Og da mener jeg senger. Lekre senger, med tjukke madrasser og matchende parasoller. På nysnekrede og nyfeide gangveier gikk verter og vertinner kledd i gullklær og serverte tørste badegjester. Musikken var en slags hipp loungejazz. Intetsigende og bare ment som bakgrunn.
Fancy beach club sett fra gratisstranda.
Siden planen var å være der litt og så dra videre så slo vi ikke til på en solseng til 30 Euro, men gikk forbi og la oss 15 meter bortenfor – der «fattigfolkene» lå. Stranda var like fin der. Vi la ut badeteppet og fikk på oss badetøyet og tok årets aller første bad. Jeg hadde glemt hvor hardt det er å ligge på sand. Det er steinhardt. Vi kikket rundt og gjorde våre observasjoner og nyter jo det privilegiet at vi kan snakke om folk uten at de skjønner, fordi det var ytterst få nordmenn der – om noen i det hele tatt. Kjølebagen vår fungerte også utmerket så vi slapp å påkalle de gullkledde vertene – som sannsynligvis uansett ikke serverte på vår side av stranda. Vi lurer på om vi skal tilbake – bare for å fjonge oss på de stilige sengene og bli servert og vartet opp. Men da skal vi være der lenge så vi får valuta for penga. En artig observasjon da vi forlot stedet var den bittelille kaféen som lå ved enden av stranda med en liten veranda rundt. Der satt flere og spiste og hygget seg. Kan det være den opprinnelige businessen som hadde gått så bra at de hadde satset og utvidet til dette tremonstrumet av en beach club?
Turen fortsatte videre sørover og mannen begynte å mumle om mat. Igjen overrasket han ved å gjøre en kjapp sving til venstre og dermed var vi på en humpete vei inn i det som fremsto som ødemarka. Men han hadde spottet et skilt til en restaurant. Vi landet i en fiskebåthavn og der lå selvsagt en fiskerestaurant. Det er gjestfrie folk her i Hellas og vi ble invitert med inn på kjøkkenet og fikk velge vår egen fisk.
Dagens fangst. Selv hadde jeg skikkelig lyst på hummeren, men mannen så prisen og insisterte på et rimeligere alternativ.
Valget falt på en flott seabass eller havabbor som vi nå har googlet at den heter. Jammen forsvant nesten en kilos havabbor i magene våre. Mannen insisterer stadig på å kjøre så jeg fikk drikke øl og han drakk brus til kelnerens store overraskelse.
Den glade havabbor før vi angrep den med gaffel og kniv.
I dag tirsdag tok vi strandekspedisjonen vår i motsatt retning og kjørte mot nord. Det er litt vind i dag – hvilket er helt i orden når temperaturen er over 30 grader. Vi kjørte forbi flere fine strender før vi fant en som ikke var så fin, men som prøvde veldig hardt å være det. De hadde loungemusikk, da. Og dyre solsenger hadde de også. Men ellers var det INGEN andre på stranda deres. Bare vi som kunne velge å vrake. Også her hadde de gått for treverk og hadde tilogmed snekret noen merkelige konstruksjoner som de etterhvert bar ut i vannet. Min umiddelbare tanke var galger. Ikke så det noe digg ut å ligge der heller. Men de var fine å holde seg i når man balanserte ut på den litt for steinete stranda. På vei inn fra badet satte vi oss forsiktig på den ene trekonstruksjonen og lurte på om det var slik den skulle brukes. Jeg gjentar altså at vi fortsatt var så godt som alene på denne wanna-be-cool-beach-club’en og at denne husken var temmelig ubehagelig å sitte på. Da kom en stakkars utskremt kelner løpende og sa at vi ikke kunne sitte der fordi det kostet ekstra. Han så flau ut og henviste til eieren. Vi ble flaue på hans vegne. Jaja, vi er norske og snille og føyet oss pent.
Mens vi var på stranda kom det noen berter med trutmunn bort og lot seg avbilde foran trekonstruksjonene. De poserte skikkelig. Her ser dere ei berte uten trutmunn som ikke aner hvordan man skal posere på ei strand. Værsågod.
Og ellers? Vi spiser altfor mye god mat. Vi vimser rundt og ler og fjaser. Hilser på katter. Tar bilde av mat og sender hjem. Har ennå ikke prøvd poolen. Men vi mener fortsatt at vi er gode på strand. Nevnte jeg at wanna-be-cool-beach-club’en hadde glemt å installere dusj på stranda, og at det var behov for to voksne mennesker for å få lokket av søppelbøttene når man ville kaste tomgodset sitt. Fint skarre værra…
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Hver gang jeg skal ut og reise så ser jeg for meg alt tullet som muligens vil oppstå. Så jeg deler reisen opp i etapper i hodet mitt. I år tok jeg den enda lenger og laget en liste over etappene slik at vi kunne hake av alt som gikk bra. Generelt syns jeg det er tilfredsstillende å hake av ting som er i orden på lister – både privat og på jobb. I dag var det rene parademarsjen.
Det som lugget litt var at flyet var 1 time forsinket fra Gardermoen. Vi hadde nemlig booket oss inn med Ving. Men så byttet de ut flyet med to istedenfor ett fly. Jeg aner ikke hvor mange som var på den andre Boing 738-maskinen, men vi var vel maks 30-35 stykk passasjerer på vår flight. Noen leier privatfly – vi fløy charterfly med massevis av plass og topp service, vi. Beste flyturen noensinne. Alle fikk en treseter hver.
På flyplassen dumpet vi Ving og gikk mot AVIS-skranken. Ving hadde nemlig skaffet oss bil også. Med hånden på hjertet kan jeg bare si at jeg aldri noensinne har opplevd så bra service eller så problemfri bilhenting noensinne. Det var så hyggelig og effektivt at før vi visste ordet av det var vi på vei mot «den hvite byen», eller Lindos som den ellers heter.
Takk til Ving som sendte oss avgårde med flighten uten skrikeunger…
Kjøreturen gikk veldig bra. Mannen er en dyktig sjåfør, men en elendig navigatør. Jeg tar derfor jobben som co-pilot og kartleser med det største alvor. I forrige årtusen var jeg en kløpper på store europakart med minimalt med detaljer og klarte å komme meg gjennom Europa med bil. I dag hadde jeg god hjelp av Google Maps og sammen ledet vi ekvipasjen trygt fra flyplassen til Lindos uten et eneste feilskjær. På et ekstremt dårlig leiebilstereoanlegg kjørte vi Spotify med en «roadtrip»-liste.
Hotellet hadde vi booket selv. I 1998 var vi nemlig på Rhodos og gjorde en liten dagstur til Lindos. Jeg har forøvrig også vært der i 2010 med ungene, men det er en annen historie som jeg kanskje og kanskje ikke kommer tilbake til. Den byen har enormt med sjarme, og derfor bestemte vi oss for å bo i Lindos. Vi var også ganske bestemte på at vi ikke ville på et stort internasjonalt hotell med «danskebåtfaktor», men at vi ønsket oss den greske sjarmen. Hotellet vi hadde funnet ser ut til å levere i bøtter og spann. At vi også skulle få det vi anser for å være det aller beste rommet på hotellet (uten at vi har vært på noen av de andre rommene) sier også litt. Vi har nydelig utsikt over hagen og svømmebassenget, og litt lenger borte ser vi det asurblå havet og den karakteristiske borgruinen (Akropolisen).
Skulle egentlig ha bilde av utsikten, men ville så veldig gjerne få med håndklesvanen også. Da blir det slike løsninger som dette.
Min stakkars mann var jo helt dehydrert etter den timelange kjøreturen, og væskebalansen måtte umiddelbart gjenopprettes. Målrettet gikk vi mot baren og fant oss en plass under to oliventrær med utsikt over havet. Vin og øl kom fykende og etterhvert som leppene ble fuktet kom smilene på plass.
Endelig hydrert og blid som en oter i medvind
Nå gjensto det kun et punkt på listen som trengte avhuking. Det het MAT! Unnskyld bartender, men hvordan kommer vi oss ned til byen? Svar: Det er den bratte veien til høyre og den lange veien til venstre. Vi tok den bratte såklart. Alle hus i Lindos er lave, hvite murhus. Det er smale smug, uoversiktlige labyrinter, trapper som ikke fører noen sted, blomsterkrukker som bugner med blomster og katter. Kattene er overalt. Vi er jo kattefolk og kan ikke gå forbi en søt katt uten å ta kontakt med den. Det var nok kattene som førte oss litt på avveie. Men så fikk vi også tatt noen innmari fine kattebilder og hilst på noen skikkelig fine greske katter.
Jeg forstår at det kan fremstå som at jeg har stjålet dette bildet fra en eller annen proff fotograf på Instagram eller noe. Men jeg sverger på at jeg tok dette bildet i dag, og at kattene ikke var betalte kattemodeller.
Selvsagt fant vi mat. Jeg er ikke vanskelig. Står det Kleftiko på menyen så er jeg med uansett. Kelneren spurte hva vi skulle ha og jeg skjønte at han mente drikke. Men like greit å bare si fra. Kleftiko er svaret. Gresk Lam Kleftiko er altså noe av det aller beste jeg kan få og jeg gleder meg som en unge hver gang vi skal til Hellas. Mannen gjorde seg kostbar og gjorde et nummer ut av å studere menyen. Men han er like enkel som meg. Han skal ha Stifado. Joda, vi spiser andre retter også, men første dagen i Hellas går vi rett på favorittmaten, ja. Åh, herreguud så godt å sitte der i skumring å spise verdens beste mat og le og smile og være litt tipsy og lykkelig.
Siden vi la oss seint og sto opp 2:30 i natt så dro vi tidlig hjem. Hotellet hadde live musikk og folkedans i baren. Vi har topp utsikt fra balkongen vår til baren og så ingen grunn til å sitte i baren og risikere å bli bedt opp til Zorba. Vi hadde med oss rødvin fra supermarkedet og jeg hadde jo en blogg som måtte skrives. Jeg kommer ikke til å ha liste for de neste dagene, men deler gjerne dagens ferdigavhukede liste.
Jeg ba om gresk stemning. I baren danses det fortsatt og bandet blir visst aldri lei av å spille gresk musikk. Nå begynner jeg å bli klar for at de skal slutte, jeg. Men vel, ingen dag kan jo være perfekt.
De siste tre dagene har vi øvd på å kjøre buss. Dette er jo noe vi ALDRI gjør hjemme. Men her har vi hatt to dagers bussbillett til hoppepåoghoppeav-bussen, vi har vært med på busstur med turoperatør og ikke minst har vi lært oss hvilke rutebusser som går til og fra hotellet vårt til sentrum. Med andre ord har vi vært ganske så turist. Men hey, å være turist er jo gøy.
Når man går på sånn hoppepåbuss så får man utlevert øreplugger når man kjøper billett. Jeg har aldri opplevd at de fungerer særlig bra. Ei heller her. Ikke bare vikler de seg sammen i en knute på null komma svisj, men det er skvatt umulig å høre hva som blir sagt i dem. Men er det egentlig så nøye når man har egne øreplugger som man deler med sin mann – én til ham og én til henne. Og siden vi er på Madeira (som er portugisisk for de som ikke vet) så spilte vi Bossa Nova! Det kan anbefales! Alle som er på kjedelig busstur med dårlig lyd, bør gjøre det samme. Sola skinte, det var blomster og grønt overalt og vi satt og nynnet bossa på taket av en buss. Jeg vil gå så langt som å påstå at det var romantisk.
Bare blide folk!
Ellers er det faktisk ikke slik at det er sol hele tiden. Når man drar ut om morgenen så må man kle seg som en løk. Lag på lag som kan skrelles av eller kles på etter hvert. Om morgenen er det ofte sol og fint. Så sklir skyene inn på ettermiddagen og om kvelden regner det. Heldigvis har vi erfaring i den slags vær fra norske somre. Ja, for februar på Madeira minner veldig om norsk sommer. Vi har ennå ikke badet i bassenget eller lagt oss på solseng enda begge deler er veldig tilgjengelig. Men vi sitter gjerne på balkongen og ser på hauketreneren som jager duer. Dette er åpenbart en egen næring her nede. Vi har hatt to forskjellige her på hotellet, og nede i byen sto det jammen meg en kar med hauk på armen utenfor McDonalds også. Ellers har jeg selv tatt ansvar for å jage vekk duer som forstyrrer matroen ved flere anledninger. Senest i dag kom det en frekk due tuslende inn i matsalen mens vi satt og spiste. Jeg reiste meg og gikk rolig og bestemt mot ham. Han skjønte tegninga og gikk foran meg ut døra som jeg lukket igjen etter den.
Så var det maten her. Vi har stort sett spist kjempegod mat. Vi kommer til å trille som fotballer når vi kommer hjem. I går bestilte vi bord på en restaurant vi hadde fått varmt anbefalt av en venn. Det regnet sidelengs og vi løp fra bussen til restauranten som befant seg i en gammel borg. Men vi ble likevel kliss våte. Så der sto vi pjuskete og dryppet og viste til vår bestilling – og ble tilbudt et bord UTE! Det var altså overbygget tak, men i sidelengs regn og vind er det helt uhørt. Selv ikke i Norge en sur julidag setter vi oss ute og spiser i høljregn og vind. Vi takket naturlig nok nei og gikk med halen mellom beina. Vi som hadde gledet oss så veldig. Det var ikke vi som fant Restaurant Cidade Velha. De var en kelner som fant to pjuskete og nedslåtte turister som sto utenfor og diskuterte hva man nå skulle gjøre. De åpnet døren i regnet og tilbød oss å komme inn. Vi kom inn i et lunt og vennlig lokale, behagelig musikk, hvite duker og fine folk. Og maten var himmelsk. Vi smakte på Black Scabbard fish som vi har sett på menyene rundt omkring, men aldri helt skjønt hva var. Nå vet vi at det er en velsmakende fisk som ser skikkelig stygg ut. Vi smakte også Madeira for første gang begge to. Og ble vel egentlig ganske så begeistret. Særlig godt sammen med dessert vil vi påstå.
I dag var vi blant annet på prøvesmaking hos et lokalt vinhus. Det ble delt ut smaksprøver på den ene Madeiraen etter den andre. Det blir vanskelig å gå uten å ta med seg ei flaske. Håper Madeira er like godt hjemme som det er her nede. Slikt har man jo brent seg på før. Ouzo smaker for eksempel helt OK i Hellas, men trolig ikke noe særlig i Norge (har for å være ærlig aldri prøvd). Vi smakte også på noen lokale likører oppe i Nonnenes dal der vi var på busstur. Kastanjelikør var helt ufyselig, men kastanjekake derimot smakte kjempegodt. Den lokale Ponsjadrikken finner vi ikke ut av. Det sies at det er godt, men nå har vi forsøkt flere ganger og det smaker virkelig bare hjemmebrent fortsatt.
Nytt forsøk på ponsja oppe i fjellene. Like mislykket som sist. Madeirasmaking
Og før man mistenker at vi bare eter og drikker alkohol hele dagen så vil jeg til vårt forsvar påpeke at vi også klokker inn temmelig mange skritt hver dag. Og godt er det, for her på hotellet har de nemlig musserende vin på frokostbuffeen!
Det skal ikke være enkelt å følge opp en så vellykket dag som den første Gårsdagen var langt roligere. Men ting har da skjedd likevel.
Det startet med frokosten. En helt nydelig buffet med god mat som gjorde det vanskelig å begrense seg. Jeg kom meg tilbake til bordet og sendte mannen ut på tokt. Mens jeg sitter der og hygger meg kommer en due ruslende tett forbi stolen min. Vi satt inne, ja. Midt i restauranten. Min mann har et særdeles anstrengt forhold til duer. Da jeg informerte om duen sank derfor stemningen betraktelig. Jeg håpet at duen skulle holde seg unna mens vi spiste. Men jaggu kom den tilbake. Helt ufortrødent tuslet den inn under stolen til min mann som naturlig nok ikke lenger satt i den. Det ble en altfor rask frokost hvilket var synd for det var virkelig god mat. Vi konkluderte med at alternativet som var å sitte ute ved poolen heller ikke var aktuelt, for der var duene enda flere og noen svære måker plaget dessuten de som satt ute og spiste. Vi får se positivt på det. Slik bugnende frokost hver dag er sikkert ikke bra for blodårene eller noe.
Uten noen plan for dagen dro vi på oss shorts og T-skjorte, stappet badetøy i sekken og gikk på ekspedisjon. I siste sekund tok jeg med min nye dunjakke som er så lett at den kan krølles sammen til en liten ball som får plass i en liten dameveske. Den påfølgende ekspedisjonen avdekket at det ikke finnes noen naturlig strand nedenfor dette hotellet. Nei, det er mest størknet lava. Vond å gå på, men flott å se på. De sier sjøen holder 19 grader og vi så folk som badet. Men det fristet ikke så veldig for å være ærlig.
Turen fortsatte på måfå og hvilken lykkelig skytshelgen som bragte oss inn på spisestedet «Brunch by Trap» aner jeg ikke. Men det var dagens lykketreff nr. 1. Vi skulle jo bare leske strupen. Spisekart ble avvist og vi bestilte øl. Men så måtte jeg titte litt på kartet likevel, og foreslo at vi skulle prøve nachos med guacamole. Åh, du hildrande du! Her har Peppes noe å lære! Hjemmelagde lune nachos stukket ned i et avocadoskall fylt med den beste guacamolen jeg noensinne hadde smakt. Ekstremt godt!
På nabobordet bestilte de husets ostekake. Det skulle vi i hvert fall ikke ha tenkte vi. Men da nabobordet fikk sine ostekaker så fikk pipa en annen lyd, ja. Mens de britiske naboene sukket henført av nytelse stanset vi kelneren og ba om ostekake. Det er bare en ting å si: beste ostekaka noensinne. Jeg tror nesten vi kunne sittet der hele dagen og bare kost oss. Men med en kraftanstrengelse kom vi oss videre på vår målløse vandring som kun hadde som formål å oppleve noe.
Nede ved havnen møtte vi Roberto. Han solgte hvalsafariturer. Det har vi jo snakket om at vi kanskje skulle prøve. Men var vi riktig kledd for anledningen? Jo, det hadde seg slik at båten som skulle seile var en luksus-katamaran med egen lun salong. Riktignok litt dyrere, men også mer komfortabel. Vi så på hverandre, nikket og slo til. Dagens lykketreff nr. 2!
Mannen kjøpte seg en hettegenser med Madeira på brystet, og jeg fisket frem dunjakken fra veska. Vi var klare for tur! Totalt var vi kanskje 12 stykker som seilte ut med katamaranen «Atlantic Pearl». Vi var ikke først ombord, men vi hadde flaks likevel. De andre ville sitte foran i bølgesprut og vind. Vi fikk beste og luneste plassen bak. Dagens lykketreff nr. 3! Samtidig som vi seilte ut seilte også en annen katamaran ut. Det var visst den rimeligere turen for der satt de som sild i tønne uten noe særlig ly i det hele tatt. -bevisstløse som vi er kunne vi fort ha havnet på den rimelige turen og det ville vært en helt annen opplevelse.
Jeg lurer på om de har et fast sted de alltid drar til. For alle båtene som la ut seilte mot samme sted. Og der stilte hvalene villig opp til show. Det var ikke slike svære blåhval akkurat, men til gjengjeld var det ganske mange av dem som vippet med ryggfinnen rundt båten. Stor stas! Servering var det også ombord. Vi fikk vin og øl og ikke minst noen kjempegode torskenuggets. Slike skal jeg jammen prøve å lage når jeg kommer hjem. Snaddersnacks!
Vi var ute på båttur i 3 timer. Det er faktisk ørlite grann for lenge. Særlig når det duskregner. På vei tilbake til havnen ble vi tatt igjen av en kajakk! Åpenbart ikke en hvem som helst padler, men en som kunne sine saker. Denne karen kastet seg inn bak katamaranen og la seg på hekkbølgen. Heter det hekkbølge på katamaraner? Jeg vet ikke. Kajakken var smekker og smal og åpenbart en konkurransebåt. Padleren var kjekk og muskuløs og han ble liggende og ri på bølgen vår helt inn til havn. Det kunne nesten ligne på padling i stryk. Han slapp oss inne i havnebassenget og padlet videre uten oss. Aldri har jeg sett noen padle så fort!
Dyktig ung padler. Ifølge skipperen som ropte til ham hadde han padlet helt fra nordsiden av øya!
Vi var veldig enige om at det hadde vært en kjempeopplevelse, og satte kursen via diverse omveier tilbake til hotellet. På veien vurderte vi restaurantene vi passerte og spurte oss selv om de var egnet for besøk av oss senere på kvelden. Og her gikk vi altså tom for lykketreff. For etter at vi hadde vært på hotellet og byttet tøy og gredd håret så gikk vi til FEIL restaurant. Paret vi møtte på vei ut anbefalte stedet varmt. Og vår konklusjon er nei, nei og atter nei. Trøtt betjening og fettuchine med sjømat som fikk oss til å lure på om vi ville få magetrøbbel i løpet av natta og altfor høy bråkemusikk. Sjølufta gjorde oss trøtte så altfor tidlig sluknet herr og fru på hotellrommet. Det siste vi sa til hverandre var «så fin dag»
Modellbilde av turistgenser fra Madeira
En oppfølger til frokostkatastrofen følger herved. I dag morges var vi tidlig oppe og hadde lagt strategi om tidlig lunsj før duene hadde våknet. Og mens vi satt og spiste dukket en falconier med en hauk opp ved bassenget. Noe så kult! Her måtte jeg jo bare ut og se. Jeg nærmet meg mannen forsiktig og spurte hva slags fugl. Jeg tror han svarte Harris Hawk. Og ikke bare fikk jeg ta bilde av den, men jeg fikk også ta på den. Hvilken opplevelse! Nydelig silkemyk var den. Også så vakker! Bassengområdet er nå duefritt, og kommer det noen frekkaser som slår seg ned så går hauken Lucky umiddelbart på vingene og gjør en strålende innsats. Han trenger ikke å gjøre mer enn å fly mot dem så forsvinner duene lynraskt. Intet blod blir spilt – kun steinbra underholdning som akkurat nå sees fra balkongen vår.
Frydefulle betraktninger 