Skikkelig god på strand

Vi følte oss ganske proffe på strandliv i dag. Vanntett sekk ble pakket etter alle kunstens regler. Vi hadde kjøpt strandteppe og liten kjølebag før vi dro fra Norge. Vi smurte oss godt med solkrem og i sekken lå det en god bok til oss hver. Det vi ikke hadde avklart var hvor vi skulle dra. Men pytt, vi har leiebil og forhåpentligvis vil den føre oss til et bra sted.

Det må innrømmes at navigatøren (altså meg) satt og fomlet litt med noe mobilgreier en liten stund uten å følge med. Mer skulle ikke til. Da jeg igjen kom seg på nett oppdaget jeg at mannen hadde klart å kjøre i sirkel, og at vi nærmet oss startpunktet igjen. Men like blide var vi, for det var en fin vei som vi gjerne kunne kjøre igjen. Vi passerte hotellet vårt og vinket og på neste forsøk kom vi oss fint gjennom det krysset der det feilet sist og fortsatte da nedover østkysten av Rhodos.

Bitteliten leiebil. Baksetet er ubrukelig til annet enn bager og kanskje spebarn, men ellers går den bra.

En ting jeg forsøker å trene mannen til er å prøve å stoppe bilen når vi passerer fine steder. Han er litt mann i hodet sitt, målrettet og dersom vi har nevnt et sted som et mulig mål kjører han mot målet istedenfor å gjøre spontane stopp som er det jeg liker best. Men all treningen har tydeligvis fungert fordi han så en fin strand og svingte av uten at jeg hadde sagt noe som helst. Stranda var kjempefin. Og det er her overskriften kommer inn. For det er jo ikke vi som er skikkelig gode på strand. Vi er bare glade amatører, vi. Her var det next level strand. En fantastisk konstruksjon av en beach-club i treverk. Det var nesten en slags scene med enorme lamper/høyttalere i treverk som hang ned. Nede på stranden var det solsenger. Og da mener jeg senger. Lekre senger, med tjukke madrasser og matchende parasoller. På nysnekrede og nyfeide gangveier gikk verter og vertinner kledd i gullklær og serverte tørste badegjester. Musikken var en slags hipp loungejazz. Intetsigende og bare ment som bakgrunn.

Fancy beach club sett fra gratisstranda.

Siden planen var å være der litt og så dra videre så slo vi ikke til på en solseng til 30 Euro, men gikk forbi og la oss 15 meter bortenfor – der «fattigfolkene» lå. Stranda var like fin der. Vi la ut badeteppet og fikk på oss badetøyet og tok årets aller første bad. Jeg hadde glemt hvor hardt det er å ligge på sand. Det er steinhardt. Vi kikket rundt og gjorde våre observasjoner og nyter jo det privilegiet at vi kan snakke om folk uten at de skjønner, fordi det var ytterst få nordmenn der – om noen i det hele tatt. Kjølebagen vår fungerte også utmerket så vi slapp å påkalle de gullkledde vertene – som sannsynligvis uansett ikke serverte på vår side av stranda. Vi lurer på om vi skal tilbake – bare for å fjonge oss på de stilige sengene og bli servert og vartet opp. Men da skal vi være der lenge så vi får valuta for penga. En artig observasjon da vi forlot stedet var den bittelille kaféen som lå ved enden av stranda med en liten veranda rundt. Der satt flere og spiste og hygget seg. Kan det være den opprinnelige businessen som hadde gått så bra at de hadde satset og utvidet til dette tremonstrumet av en beach club?

Turen fortsatte videre sørover og mannen begynte å mumle om mat. Igjen overrasket han ved å gjøre en kjapp sving til venstre og dermed var vi på en humpete vei inn i det som fremsto som ødemarka. Men han hadde spottet et skilt til en restaurant. Vi landet i en fiskebåthavn og der lå selvsagt en fiskerestaurant. Det er gjestfrie folk her i Hellas og vi ble invitert med inn på kjøkkenet og fikk velge vår egen fisk.

Dagens fangst. Selv hadde jeg skikkelig lyst på hummeren, men mannen så prisen og insisterte på et rimeligere alternativ.

Valget falt på en flott seabass eller havabbor som vi nå har googlet at den heter. Jammen forsvant nesten en kilos havabbor i magene våre. Mannen insisterer stadig på å kjøre så jeg fikk drikke øl og han drakk brus til kelnerens store overraskelse.

Den glade havabbor før vi angrep den med gaffel og kniv.

I dag tirsdag tok vi strandekspedisjonen vår i motsatt retning og kjørte mot nord. Det er litt vind i dag – hvilket er helt i orden når temperaturen er over 30 grader. Vi kjørte forbi flere fine strender før vi fant en som ikke var så fin, men som prøvde veldig hardt å være det. De hadde loungemusikk, da. Og dyre solsenger hadde de også. Men ellers var det INGEN andre på stranda deres. Bare vi som kunne velge å vrake. Også her hadde de gått for treverk og hadde tilogmed snekret noen merkelige konstruksjoner som de etterhvert bar ut i vannet. Min umiddelbare tanke var galger. Ikke så det noe digg ut å ligge der heller. Men de var fine å holde seg i når man balanserte ut på den litt for steinete stranda. På vei inn fra badet satte vi oss forsiktig på den ene trekonstruksjonen og lurte på om det var slik den skulle brukes. Jeg gjentar altså at vi fortsatt var så godt som alene på denne wanna-be-cool-beach-club’en og at denne husken var temmelig ubehagelig å sitte på. Da kom en stakkars utskremt kelner løpende og sa at vi ikke kunne sitte der fordi det kostet ekstra. Han så flau ut og henviste til eieren. Vi ble flaue på hans vegne. Jaja, vi er norske og snille og føyet oss pent.

Mens vi var på stranda kom det noen berter med trutmunn bort og lot seg avbilde foran trekonstruksjonene. De poserte skikkelig. Her ser dere ei berte uten trutmunn som ikke aner hvordan man skal posere på ei strand. Værsågod.

Og ellers? Vi spiser altfor mye god mat. Vi vimser rundt og ler og fjaser. Hilser på katter. Tar bilde av mat og sender hjem. Har ennå ikke prøvd poolen. Men vi mener fortsatt at vi er gode på strand. Nevnte jeg at wanna-be-cool-beach-club’en hadde glemt å installere dusj på stranda, og at det var behov for to voksne mennesker for å få lokket av søppelbøttene når man ville kaste tomgodset sitt. Fint skarre værra…