Det skal ikke være enkelt å følge opp en så vellykket dag som den første Gårsdagen var langt roligere. Men ting har da skjedd likevel.
Det startet med frokosten. En helt nydelig buffet med god mat som gjorde det vanskelig å begrense seg. Jeg kom meg tilbake til bordet og sendte mannen ut på tokt. Mens jeg sitter der og hygger meg kommer en due ruslende tett forbi stolen min. Vi satt inne, ja. Midt i restauranten. Min mann har et særdeles anstrengt forhold til duer. Da jeg informerte om duen sank derfor stemningen betraktelig. Jeg håpet at duen skulle holde seg unna mens vi spiste. Men jaggu kom den tilbake. Helt ufortrødent tuslet den inn under stolen til min mann som naturlig nok ikke lenger satt i den. Det ble en altfor rask frokost hvilket var synd for det var virkelig god mat. Vi konkluderte med at alternativet som var å sitte ute ved poolen heller ikke var aktuelt, for der var duene enda flere og noen svære måker plaget dessuten de som satt ute og spiste. Vi får se positivt på det. Slik bugnende frokost hver dag er sikkert ikke bra for blodårene eller noe.
Uten noen plan for dagen dro vi på oss shorts og T-skjorte, stappet badetøy i sekken og gikk på ekspedisjon. I siste sekund tok jeg med min nye dunjakke som er så lett at den kan krølles sammen til en liten ball som får plass i en liten dameveske. Den påfølgende ekspedisjonen avdekket at det ikke finnes noen naturlig strand nedenfor dette hotellet. Nei, det er mest størknet lava. Vond å gå på, men flott å se på. De sier sjøen holder 19 grader og vi så folk som badet. Men det fristet ikke så veldig for å være ærlig.
Turen fortsatte på måfå og hvilken lykkelig skytshelgen som bragte oss inn på spisestedet «Brunch by Trap» aner jeg ikke. Men det var dagens lykketreff nr. 1. Vi skulle jo bare leske strupen. Spisekart ble avvist og vi bestilte øl. Men så måtte jeg titte litt på kartet likevel, og foreslo at vi skulle prøve nachos med guacamole. Åh, du hildrande du! Her har Peppes noe å lære! Hjemmelagde lune nachos stukket ned i et avocadoskall fylt med den beste guacamolen jeg noensinne hadde smakt. Ekstremt godt!
På nabobordet bestilte de husets ostekake. Det skulle vi i hvert fall ikke ha tenkte vi. Men da nabobordet fikk sine ostekaker så fikk pipa en annen lyd, ja. Mens de britiske naboene sukket henført av nytelse stanset vi kelneren og ba om ostekake. Det er bare en ting å si: beste ostekaka noensinne. Jeg tror nesten vi kunne sittet der hele dagen og bare kost oss. Men med en kraftanstrengelse kom vi oss videre på vår målløse vandring som kun hadde som formål å oppleve noe.
Nede ved havnen møtte vi Roberto. Han solgte hvalsafariturer. Det har vi jo snakket om at vi kanskje skulle prøve. Men var vi riktig kledd for anledningen? Jo, det hadde seg slik at båten som skulle seile var en luksus-katamaran med egen lun salong. Riktignok litt dyrere, men også mer komfortabel. Vi så på hverandre, nikket og slo til. Dagens lykketreff nr. 2!
Mannen kjøpte seg en hettegenser med Madeira på brystet, og jeg fisket frem dunjakken fra veska. Vi var klare for tur! Totalt var vi kanskje 12 stykker som seilte ut med katamaranen «Atlantic Pearl». Vi var ikke først ombord, men vi hadde flaks likevel. De andre ville sitte foran i bølgesprut og vind. Vi fikk beste og luneste plassen bak. Dagens lykketreff nr. 3! Samtidig som vi seilte ut seilte også en annen katamaran ut. Det var visst den rimeligere turen for der satt de som sild i tønne uten noe særlig ly i det hele tatt. -bevisstløse som vi er kunne vi fort ha havnet på den rimelige turen og det ville vært en helt annen opplevelse.
Jeg lurer på om de har et fast sted de alltid drar til. For alle båtene som la ut seilte mot samme sted. Og der stilte hvalene villig opp til show. Det var ikke slike svære blåhval akkurat, men til gjengjeld var det ganske mange av dem som vippet med ryggfinnen rundt båten. Stor stas! Servering var det også ombord. Vi fikk vin og øl og ikke minst noen kjempegode torskenuggets. Slike skal jeg jammen prøve å lage når jeg kommer hjem. Snaddersnacks!
Vi var ute på båttur i 3 timer. Det er faktisk ørlite grann for lenge. Særlig når det duskregner. På vei tilbake til havnen ble vi tatt igjen av en kajakk! Åpenbart ikke en hvem som helst padler, men en som kunne sine saker. Denne karen kastet seg inn bak katamaranen og la seg på hekkbølgen. Heter det hekkbølge på katamaraner? Jeg vet ikke. Kajakken var smekker og smal og åpenbart en konkurransebåt. Padleren var kjekk og muskuløs og han ble liggende og ri på bølgen vår helt inn til havn. Det kunne nesten ligne på padling i stryk. Han slapp oss inne i havnebassenget og padlet videre uten oss. Aldri har jeg sett noen padle så fort!
Vi var veldig enige om at det hadde vært en kjempeopplevelse, og satte kursen via diverse omveier tilbake til hotellet. På veien vurderte vi restaurantene vi passerte og spurte oss selv om de var egnet for besøk av oss senere på kvelden. Og her gikk vi altså tom for lykketreff. For etter at vi hadde vært på hotellet og byttet tøy og gredd håret så gikk vi til FEIL restaurant. Paret vi møtte på vei ut anbefalte stedet varmt. Og vår konklusjon er nei, nei og atter nei. Trøtt betjening og fettuchine med sjømat som fikk oss til å lure på om vi ville få magetrøbbel i løpet av natta og altfor høy bråkemusikk. Sjølufta gjorde oss trøtte så altfor tidlig sluknet herr og fru på hotellrommet. Det siste vi sa til hverandre var «så fin dag»
En oppfølger til frokostkatastrofen følger herved. I dag morges var vi tidlig oppe og hadde lagt strategi om tidlig lunsj før duene hadde våknet. Og mens vi satt og spiste dukket en falconier med en hauk opp ved bassenget. Noe så kult! Her måtte jeg jo bare ut og se. Jeg nærmet meg mannen forsiktig og spurte hva slags fugl. Jeg tror han svarte Harris Hawk. Og ikke bare fikk jeg ta bilde av den, men jeg fikk også ta på den. Hvilken opplevelse! Nydelig silkemyk var den. Også så vakker! Bassengområdet er nå duefritt, og kommer det noen frekkaser som slår seg ned så går hauken Lucky umiddelbart på vingene og gjør en strålende innsats. Han trenger ikke å gjøre mer enn å fly mot dem så forsvinner duene lynraskt. Intet blod blir spilt – kun steinbra underholdning som akkurat nå sees fra balkongen vår.
Frydefulle betraktninger 