Har man ferie så har man ferie. Jeg gadd ikke å blogge i går – ikke i forigårs heller. Skulket Duolingo og spansklæringen min også. Til gjengjeld så har jeg blant annet:
- Lest en kjempefin historisk roman på to dager
- Sydd og hengt opp gardiner til do
- Badet i dødskaldt vann
- Fortøyd ved en fremmed brygge mellom mange andre båter
- Blitt solbrent
- Laget blåskjellsuppe som smakte fantastisk
- Sittet og sett på solnedgangen
I dag var jeg fortsatt solbrent og trengte ikke en dag på sjøen. Ofte drar vi til Stavern i ferien, men akkurat nå er det Stavernfestival. Å kjøre til Stavern herfra er ganske langt – vi snakker 2-3 mil. Men i luftlinje – eller kanskje mer nøyaktig i lydlinje er det ganske kort åpenbart. Ikke visste jeg hvem som spilte, men i går hørte jeg bassgangen til «En Solskinnsdag» med Postgirobygget lyde over vannet. Ingen tvil. Jeg sjekket likevel programmet – og jepp – det stemte. Senere på kvelden skrudde de opp volumet og da kunne jeg nynne med til låtene da «Bastille» spilte. Og da det virkelig var blitt mørkt dirret bassen i hytteveggen.
Dermed utgikk Stavern og valget falt på Tønsberg. Jeg liker Tønsberg godt. Hele pappas familie kom fra Tønsberg, og kikker man bakover i slekta så lyser Tønsberg og omegn mot en. Så da pakket vi lett og dro av sted til Norges eldste by. Det er så fint når man kommer kjørende inn mot byen og ser Slottsfjellet stikke opp midt i byen. Allerede der kjenner jeg på godfølelsen av historie. Til frokost leste jeg tilfeldigvis på iPad’en min om Olav Haraldsson Geirstadalf. Han var sønn av Harald Hårfagre og bestefar til Olav Tryggvason. Jeg gjør noen ganger slike random søk i historien når jeg får historiske innfall.
Olav Haraldsson (født ca. 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre og Svanhild Øysteinsdatter, datter av Øystein jarl[1]. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far[2], og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks[3].
Etter Snorre skulle Olav etter sin fars død ha utropt seg til konge av Østlandet, og at han allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der[4]. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995.
Nå vet jeg at de to gravhaugene på Haugar midt i Tønsberg by inneholdt to Haraldssønner, så jeg regnet med at jeg ville finne Olav der. Og ganske riktig – man må jo dra dit og titte ordentlig:
Er man i Tønsberg må man også en tur innom brygga. Det er et bittelite museum der nede jeg alltid dras mot når jeg kommer dit. Det er «Tønsberg Sjøfartshistoriske Senter» – som ligger i den gamle Tollboden. Museet er som regel alltid stengt når jeg er i Tønsberg, men i dag var det faktisk åpent. For den latterlige sum av kr. 30 per snute får man komme inn og kikke på samlingen. En mann godt over pensjonsalder satt i døra og hilste. Åpenbart en gammel sjømann. Til å begynne med holdt han seg litt i bakgrunnen, men da jeg begynte å stille masse spørsmål kom han i siget. Farfar var maskinist på to hvalkokerier – «Skytteren» som ble senket under krigen (ligger på svenskekysten og lekker olje). og «Antartic» der han jobbet etter krigen. Det fantes faktisk en modell av «Antarctic» på museet. Jeg har et rart forhold til hval. Jeg følger hashtags om hval på Instagram. Spesielt den hvite hvalen Migalo. Jeg elsker å se hval svømme i havet. Jeg syns hval er fantastisk flotte dyr. Samtidig er jeg oppvokst på hvalkjøtt til middag, og syns hvalbiff er vanvittig godt! I hvalfangsttiden telte de ikke antall hval de fanget engang. De telte antall fat med olje. Vi må bare huske at det var en annen tid og at hvalfangsten var den tidens oljeeventyr. Den gamle sjømannen sier han kjente farfar. Da blir jeg av en eller annen grunn utrolig glad.
Lenger bort på brygga finner vi en liten båt der de selger ferske reker. Det er de aller flotteste rekene jeg noensinne har sett. Prisen står i forhold til utseendet – 289 kroner kiloen. Jeg kan ikke la være å kjøpe.
Enda lenger bort ligger vikingskipene. Det er først når man ser vikingskipene på sjøen at man får følelsen av størrelse og hvordan de egentlig så ut. For flere år siden så jeg de drev og bygget det ene. Og nå ligger det der så elegant at jeg blir direkte glad av å se på det. Historien rykker enda nærmere. Saga Oseberg er en kopi av selveste Osebergskipet. Enkelte teorier sier at Osebergskipet mest var brukt som stasskip og innaskjærs siden det er spinklere og lavere enn f.eks. Gokstadskipet. Men hun var 14 år da hun ble hauglagt, og jeg ser for meg at hun i hvert fall har seilt nedover kysten vår om ikke helt til England eller Frankrike.
Vi kan ikke forlate Tønsberg uten å kjøre innom Oseberghaugen. Heldigvis er mannen like historieinteressert som meg. På veien til gode venner i Horten stiller vi inn google maps så veien går via Oseberg. Vi går ikke bort på haugen, for vi har allerede stått på en kongehaug i dag – oppe på Haugar. Men vi stopper i åkerkanten og nyter synet av den mektige Oseberghaugen og spekulerer litt på hvem kvinnene i graven var. Samt at vi tenker på vedkommende som bor på den gården rett ved siden av – som kan titte ut på Oseberghaugen hver bidige dag. Så diskuterer vi hvordan skipet kunne havne langt inne på åkeren. Svaret er sannsynligvis at bekken som går der var litt bredere den gangen slik at hun kunne dras oppover elven og frem til haugen.
Nevnte jeg at rekene jeg kjøpte smakte fantastisk. Dæven for noen reker! De var utrolig nok verdt prisen.
Frydefulle betraktninger 